Oslo Sporveier nr 177
Fakta
| Byggeår: | 1932 |
|---|---|
| Karosseri: | Strømmen |
| Chassis: | Strømmen |
| Motor: | Hall-Scott 155-9 |
| Ytelse: | 110 HK |
| Lengde: | 8,90 m |
| Bredde: | 2,30 m |
| Akselavstand: | 4,80 m |
| Egenvekt: | 6,00 tonn |
| Sitteplasser: | 26 |
| Ståplasser: | 25 |
| Plassering: | Alnabru |
Oversikt over bussens historie
| Tidsepoke | Eier | Internnr | Reg-nr | Farge | Merknad |
|---|---|---|---|---|---|
| 1933-1945 | Oslo Sporveier | 177 | A-177 | Sølv/blå | |
| 1945-1949 | Oslo Sporveier | 177 | Sølv/blå | Avstilt | |
| 1949-1956 | Oslo Sporveier | A-951 | Sølv/blå | Billettkontor | |
| 1956-1969 | Oslo Sporveier | Rød | Brakke | ||
| 1969-1985 | LTF | 177 | Rød | Bevart | |
| 1985- | LTF | 177 | Under restaurering |
Da Oslo Sporveier i 1928 fikk låne en amerikansk ACF-buss var den så stor og tung at den måtte ha dispensasjon for å kjøre i Oslos gater. Sporveien ønsket likevel tilsvarende busser, og gjennom et samarbeide med Strømmens Værksted klarte man å få ned vekten ved å sløyfe chassiset og ved å bruke aluminium istedenfor stål. Type B1 fra 1929, også kalt ”makrellkasser”, ble en slags forløper til de senere helt selvbærende bussene fra Strømmen. Senere fulgte flere serier, alle basert på erfaringene fra de foregående, men med forbedringer som var et kompromiss mellom vekt, styrke og kostnad. Alle hadde de i motsetning til B1 dør helt foran, og i type B4 og B5 var det brukt mer stål og treverk enn i de tidligere. Type B5 kom mot slutten av 1932, og hadde bl.a et nytt ventilasjonssystem og større frontrute.
A-177 av type B5 var i trafikk fra 1933 til 1945, de siste årene bare sporadisk da mangel på reservedeler, olje og drivstoff satte en stopper for bussdriften. Etter krigen gikk den kun noen måneder før den ble satt bort. I 1949 ble den satt i kjørbar stand igjen, nå som ambulerende billettkontor, og registrert som A-951. Slik kjørte den noen korte turer til den ble avskiltet i 1956, og deretter benyttet som brakke. Mange av de andre Strømmen-bussene hadde endt opp nettopp som brakker, både i Sporveien og hos private. I 1969 skulle Sporveien selge eller skrote en rekke slike forhenværende busser. Av en eller annen grunn var tidligere A-177 den eneste som hadde motoren i behold, og den ble derfor valgt ut og kjøpt for 500 kr.
Restaureringen startet i det små i 1985. Siden er det med enkelte opphold blitt jobbet jevnt og trutt med restaureringen. Bunnrammen bak bakhjulet måtte lages ny, likeledes er stenderverk og plater i hovedsak fornyet. I 2007 var karosseriet på det nærmeste ferdig. Neste utfordring er å gjenskape interiøret, som med unntak av førersetet og noen detaljer rundt førerplassen mangler helt. Til hjelp har man noen tegninger samt fotografier av den foregående typen. Man kan spørre seg om dette blir en helt ny buss. Det er det jo på mange måter, men samtidig bruker man så mye man kan av den originale A-177.
