Mal:Høka tekst

Høka-vognene skulle i grunnen ha blitt Oslos siste sporvogner, man skulle bare bruke dem opp først. Og nettopp det tok mye lenger tid enn man hadde regnet med, så lang tid at trikk var blitt moderne igjen og at man rakk å redde Oslotrikken. Da de første kom i 1952 hadde man ønsket en billig, robust og enkel trikk med passasjergjennomstrømning og sittende konduktør, basert på forbilder i Stockholm og Göteborg. Busskarosserifabrikken Høka på Hønefoss ble valgt til å bygge dem, enda de aldri hadde bygd en sporvogn før. Og enkelt ble det, flatt og rette hjørner, en enkel stålramme med aluminiumsplater som kunne byttes enkeltvis. Gullfiskene var riktignok smekre i fasongen, men enkle var de ikke, og nå skulle det gjøres annerledes. Boggiene og det elektriske systemet ble kjøpt fra samme sted som de svenske forbildene, Hägglund & Söner i Örnskiöldsvik. Kontrolleren hadde kamvals og var styrt av et ratt med en liten elektromotor som servo. Ratt til å ”styre” trikken med var bare forvirrende for alle som kjørte bil, men det ga unge eiere av rattkjelker ny inspirasjon. For akkurat slik så rattet ut.

Høka-vognene var med på å dominere bybildet i drøye 40 år. Tilsammen 50 motorvogner og 30 matchende tilhengere ble levert i årene 1952 til 1958. Først ble det levert 30 vogner til bylinjene, beregnet på alene å kunne ta alle passasjerene fra et helt gammelt vogntog. Men ganske snart bestemte man seg for å kjøpe tilhengere, slik at man fikk med mange fler. Da Lambertseterbanen skulle bygges trengte man flere vogner. Høka-vognene var egentlig ikke så godt egnet til forstadsbane, men det var en fordel å kjøpe flere av samme type, og de ville også kunne brukes på bylinjene siden. Derfor ble det levert henholdsvis tolv og åtte vogner i 1957 og 1958.