A-vogn
I 1924 ble Lilleakerbanen, som frem til da var blitt drevet av Kristiania Elektriske Sporvei, forlenget til Haslum og Avløs. På samme tid ble KES overtatt av Oslo Sporveier, men dette gjaldt ikke forstadsbanen som ble drevet videre av KES, nå under navnet AS Bærumsbanen. Materiellet som ble brukt på Lilleakerbanen tilfalt Oslo Sporveier, mens Bærumsbanen nå anskaffet sitt eget materiell, store boggivogner fra firmaet van der Zypen & Charlier i Köln, motorvognene 1-12 og tilhengerne 13-24. Vognparken ble i 1926 utvidet med motorvognene 25-27 og tilhengerne 28-30. Disse ble bygd av Skabo, men var nær identiske med de opprinnelige. Forskjellen lå i at hver plattform var 30 cm lengre. Samtidig fikk selskapet AS Akersbanerne, som drev Østensjøbanen fra Etterstad til Oppsal, levert fire identiske motorvogner og tre tilhengere. Da Oslo Sporveier i 1937 overtok driften av begge baner og slo dem sammen til pendellinjen Kolsås-Oppsal, ble alle vognene lakkert i Sporveiens farger, mens motorvognene fra AB fikk numrene 31-34 og tilhengerne 35-37. Opprinnelig hadde fargen vært hvit med en koksgrå grå stripe, og påskrifter i gull med sort skygge. Etter snaue to år ble det endret til lyst grått, som var bedre egnet som bakgrunnsfarge til reklame, og påskriften ble blå.
Vogntypen, som etterhvert ble kalt ”A-vogner”, var ikke videre vellykket, tunge, trege, lav topphastighet og svake bremser, samt upraktisk planløsning med små plattformer som betydde lange holdeplassopphold i bytrafikken. Da ”B-vognene” kom, de gullfiskene som var bygd for forstadsbane, ble behovet for A-vogner betydelig redusert. Flere av motorvognene ble raskt plukket for deler til bygging av C- og D-vogner. Overskuddet av tilhengere gjorde det nå vanligere å se 3-vognstog, enda tyngre, tregere etc, men bare når man måtte. Noen få A-vogner var i trafikk helt til 1958, da et uhell fremskyndet den endelige utrangeringen.
To vogner av denne typen er bevart:
