Oslo Sporveier nr 199

Fakta

Byggeår:	1939
Fabrikant:	Strømmen
El-utstyr:	Vickers / ELIN
Motor:	BBFa20
Ytelse:	4x36,6 kW
Lengde:	15,89 m
Vognkasse:	15,40 m
Bredde:	2,50 m
Akselavstand:	1,85 m
Egenvekt:	15,40 tonn
Sitteplasser:	48
Ståplasser:	45 (opprinnelig 52)
Plassering:	Vinterbro

Gullfiskene var Oslos kanskje mest spesielle vogntype, kjent langt over landegrensene, da det ganske enkelt ikke fantes maken andre steder. Boggivognenes selvbærende vognkasse i aluminium bygger på erfaringene med Sporveiens turbinbusser, mens de to hovedseriene, hver på 20 vogner, kan oppvise grunnleggende tekniske forskjeller basert på de opprinnelig tiltenkte anvendelsesområder. B-vognene (Bærumsbanens litra-betegnelse) var bygd for forstadsbanekjøring og hadde luftbremser. Og de hadde kontaktorer i motorstrømkretsen, slik at vognene kunne kobles sammen i multippel (motorene på begge vogner reguleres samtidig av styrekontrolleren på den fremre). E-vognene var bygd for bykjøring, og hadde kun håndbetjent mekanisk brems, derfor kalt ”stakavogn” av betjeningen. Istedenfor kontaktorer var det en enkel kamvalskontroller som koblet motorstrømmen direkte, og vognene kunne utelukkende gå alene. Byvognene hadde opprinnelig også en enkel dør bakerst, men den ble stengt allerede i 1940. Før de to hovedseriene ble levert i 1938-40 ble det i 1937 bygd seks prototyper med fire ulike tekniske løsninger, slik at det fantes totalt 46 vogner med den karakteristiske stjerten som kjennetegner en gullfisk.

Vognene 184-203 var altså bygd for forstadsbanekjøring, nærmere bestemt Østensjø-Lilleakerbanen, som ble drevet av AS Bærumsbanen. Selv om AS Oslo Sporveier hadde aksjemajoriteten i AS Bærumsbanen, og fra 1944 også stod for drift og administrasjon, så ble det helt til 1971 formelt betalt leie til Oslo Sporveier for bruk av vognene.

Multippelkjøring var blitt forsøkt på noen få av vognene da de var nye, men først i 1955 ble styrestrømsledninger montert og vognene kjørt i tovogns-tog. Togkjøring var vanlig frem til 1970, og utstyret ble etter det gradvis demontert igjen, men fantes på noen vogner helt til 1974. I 1967 var Østensjø-delen av linjen blitt T-bane, og B-vognene ble nå mest brukt som ekstravogner. I 1971 ble enmannsbetjening innført på E-vognene, og B-vognene ble i noen år brukt enda sjeldnere, flere stod permanent bortsatt.

Fra 1974 var det igjen bruk for alle gullfisker på den nye Lilleaker-Ekebergbanen, og B-vognene ble dermed klargjort for enmannsbetjening. Der ble de til de var pensjonert for godt i 1984-85, etter 46 års tjeneste. Vogn 199 ble overtatt av LTF på nyåret 1985, og er ennå akkurat slik den var da den ble tatt ut av trafikk.

Gjennom årene ble det foretatt flere forandringer, både tekniske og utseendemessige. Det mest synlige var at B-vognene på slutten av 40-tallet fikk doble frontlykter pluss en ekstra lykt over skiltkassen. Den samme endringen fulgte E-vognene etterhvert som de ble overført til forstadsbanekjøring. På 60-tallet forsvant de innvendige kupedørene, pærer ble erstattet av lysrør, og de fikk gule Respatex-veggplater.

Tidsepoke	Eier	Internnr	Farge	Merknad
1939-1971	Oslo Sporveier (utleid til Bærumsbanen)	199	Blå/krem
1971-1985	Oslo Sporveier	199	Blå/krem
1985-	LTF	199	Blå/krem	Bevart