Oslo Sporveier nr 183

Fra Sporveismuseets vognsamling
Revisjon per 14. mai 2016 kl. 14:41 av Pywikibot (diskusjon | bidrag) (Robot: Legger til kategorien Trikk)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

OS183 001.jpg

Fakta

Byggeår: 1940
Fabrikant: Skabo
El-utstyr: AEG / ELIN
Motor: BBFa20
Ytelse: 4x36,6 kW
Lengde: 15,89 m
Vognkasse: 15,40 m
Bredde: 2,50 m
Akselavstand: 1,85 m
Egenvekt: 15,40 tonn
Sitteplasser: 44 (opprinnelig 48)
Ståplasser: 60 (opprinnelig 52)
Plassering: Grefsen


Gullfiskene var Oslos kanskje mest spesielle vogntype, kjent langt over landegrensene, da det ganske enkelt ikke fantes maken andre steder. Boggivognenes selvbærende vognkasse i aluminium bygger på erfaringene med Sporveiens turbinbusser, mens de to hovedseriene, hver på 20 vogner, kan oppvise grunnleggende tekniske forskjeller basert på de opprinnelig tiltenkte anvendelsesområder. B-vognene (Bærumsbanens litra-betegnelse) var bygd for forstadsbanekjøring og hadde luftbremser. Og de hadde kontaktorer i motorstrømkretsen, slik at vognene kunne kobles sammen i multippel (motorene på begge vogner reguleres samtidig av styrekontrolleren på den fremre). E-vognene var bygd for bykjøring, og hadde kun håndbetjent mekanisk brems, derfor kalt ”stakavogn” av betjeningen. Istedenfor kontaktorer var det en enkel kamvalskontroller som koblet motorstrømmen direkte, og vognene kunne utelukkende gå alene. Byvognene hadde opprinnelig også en enkel dør bakerst, men den ble stengt allerede i 1940. Før de to hovedseriene ble levert i 1938-40 ble det i 1937 bygd seks prototyper med fire ulike tekniske løsninger, slik at det fantes totalt 46 vogner med den karakteristiske stjerten som kjennetegner en gullfisk.

Vognene 164-183 var altså bygd for bylinjene, og der gikk de i de første årene. Men fra 1948 ble de gradvis overført til Lilleaker-Østensjøbanen, og fra 1957 gikk samtlige gullfisker der. Linjen ble formelt drevet av AS Bærumsbanen, og så lenge vognene var i bruk der ble det ble betalt leie for dem til AS Oslo Sporveier. Dette opphørte i 1971, da Bærumsbanen forsvant som selskap.

Østensjøbanen ble T-bane, og fra 1967 gikk igjen ti E-vogner på bylinjene for en kort stund. Gullfiskene var tomannsbetjente med vandrende konduktør. I 1971 ble det innført enmannsbetjening på Lilleakerbanen, og alle E-vognene gikk fra nå av enmanns, mens B-vognene ble lite brukt og da fortsatt som tomannsbetjent.

I 1974 ble det bruk for alle gullfisker på den nye forbindelsen Lilleaker-Ekebergbanen, og der ble de til de var pensjonert for godt i 1984-85, etter 46 års tjeneste. Vogn 183 er siden den gang blitt beholdt av Oslo Sporveier, har fått et strøk ny lakk, men er ellers slik den var da den ble tatt ut av trafikk. Den disponeres nå av Sporveismuseet, og det arbeides med å få den klargjort til veterankjøring

Gjennom årene ble det foretatt flere forandringer, både tekniske og utseendemessige. Det mest synlige var at B-vognene på slutten av 40-tallet fikk doble frontlykter pluss en ekstra lykt over skiltkassen. Den samme endringen fulgte E-vognene etterhvert som de ble overført til forstadsbanekjøring. På 60-tallet forsvant de innvendige kupedørene, pærer ble erstattet av lysrør, og de fikk gule Respatex-veggplater.

Tidsepoke Eier Internnr Farge Merknad
1940-1985 Oslo Sporveier 183 Blå/krem  
1985-2007 Oslo Sporveier 183 Blå/krem Bevart
2007- LTF/Ruter 183 Blå/krem Bevart