Kristiania Sporveisselskab nr 32

Fakta

Byggeår:	1899
Fabrikant:	Falkenried
El-utstyr:	UEG
Motor:	AEG U140d (oppr. GE52)
Ytelse:	2x29 (oppr. 2x18 ) kW
Lengde:	8,20 m
Vognkasse:	7,80 m
Bredde:	2,00 m
Akselavstand:	1,80 m
Egenvekt:	9,80 tonn
Sitteplasser:	20
Ståplasser:	14
Plassering:	Vognhall 5

I 1899-1900 ble alle hestesporvognslinjene til Kristiania Sporveisselskab lagt om til elektrisk drift, og det kom samtidig forlengelser og helt nye linjer. Til det var det behov for ikke mindre enn 47 nye motorvogner. Også Kristiania Elektriske Sporvei, som hadde kjørt elektrisk siden 1894, hadde omkring århundreskiftet behov for flere vogner, i første omgang ni vogner, og de kom fra de samme fabrikkene. KES kjøpte flere slike vogner, fordelt på fire omganger de neste ti årene. På den måten oppstod en av byens mest tallrike vogntyper med i alt 71 såkalte Union-vogner, navngitt av leverandøren Union Elektricitäts-Gesellschaft.

De åpne plattformene var en arv fra hestesporvognstiden, men selv om Holmenkolbanen allerede i 1898 hadde vogner med lukket plattform, var ikke dette noen selvfølge på en bysporvogn. Mange hadde innvendinger om sikkerheten, bl.a Politiet, både sikten forover og glass som kunne knuses. Dessuten fantes det mange arbeidsplasser som var mer ubehagelige. Trikkeførerne var godt kledd, og om vinteren lot de skjegget gro, på de kaldeste dagene kunne man endatil spenne opp en lerretsduk som skjermet for vinden opp til hodehøyde. Omkring 1909 tok man likevel til fornuft og bygget inn plattformene med glass, og dører som delvis kunne stenges.

I 1909 hadde man begynt å kjøpe større vogner, som snart ble fulgt av enda større, og lenge før vognene var utslitt var de blitt for små og upraktiske. KSS og KES fant flere løsninger på det. KSS lot 32 av de 47 få nye store plattformer, samtidig som man laget nytt understell av deler av de gamle, samme utførelse men med lengre akselavstand. Et eksempel på dette er den bevarte OS nr 6, som ble bygd om i 1918. KES gjorde noe lignende med ti av sine vogner, ny plattform, men med helt nytt understell og elektrisk utstyr, slik at kun kupeen var igjen av det gamle. Et eksempel på dette er den bevarte KES nr 322, som også ble bygd om i 1918.

Men ikke alle ble ombygd til større motorvogner. KSS lot syv av dem bli ombygd til tilhengere, og begge selskaper beholdt en håndfull vogner hver, som ble benyttet som arbeidsvogner. Dette var nettopp slik vår vogn skulle holde så lenge. I 1923 ble den ombygd til plogvogn og fikk fire år senere nummeret 301. Nr 301 fikk en stor plogvinge festet midt på siden av understellet, og kunne således måke langt ut til siden, lengre enn de andre plogvognene. Kanskje nettopp derfor sparte man på den så lenge, for først i 1981 ble den overlatt til LTF. Restaureringen begynte så smått på 80-tallet, men driv i prosjektet ble det først da 100 års-jubileet for elektrisk drift nærmet seg. Det skulle vise seg å bli et av de mest omfattende prosjekter foreningen har gjennomført. Vognkassen manglet interiør, men akkurat det hadde man på lager fra noen av de vognene som var blitt tilhengere, og som hadde vært brukt til langt inn på 60-tallet. Vognkassen viste seg imidlertid å være i dårligere forfatning enn antatt. Snekker Jon Rosenlid ble leid inn for å erstatte dårlig treverk med nytt. Taket ble heist opp og stendere byttet. I praksis kunne bare enkelte stendere brukes om igjen, men alt ble kopiert til minste detalj. Også bunnrammen i jern var rusten, og måtte lages tilnærmet ny. Plattformskjermene like så. Så kan man spørre seg om dette ikke er en replika mer enn det er en gammel vogn. Svaret er at Sporveiens verksteder i alle år har byttet ut deler etter hvert som det har vært nødvendig. Vi har gjort det samme, bare mye på en gang. Den gang ville man ikke ha funnet det regningssvarende å gjøre noe så omfattende, men for oss stilte det seg annerledes.

En utfordring var å finne ut hvordan den har vært malt. Grønntrikken har selvsagt vært grønn, men i hvilke nyanser? Det er blitt funnet rester av farger som har ledet oss til den fargesettingen vi har gitt den. Den lysegrønne fargen er vi likevel usikre på. Sort-hvitt bilder har fortalt oss hvordan stafferinger og tall har sett ut, men også her er fargevalget usikkert. Kanskje får vi aldri svaret, men ingen valg vi har gjort er helt tilfeldige.

Vogn 32 ble ikke ferdig til jubileet i 1994, men året etter kunne den kjøre en tur ved innvielsen av den nye linjen over Rådhusplassen. Enkelte mindre arbeider gjenstår, samt en formell godkjenning til å kunne kjøre for egen maskin.

Tidsepoke	Eier	Internnr	Farge	Merknad
1899-1923	Kristiania Sporveisselskab	32	Grønn	Lukket plattform fra 1909
1923-1924	Kristiania Sporveisselskab	32	Grønn	Arbeidsvogn
1924-1927	Oslo Sporveier	32	Grå	Arbeidsvogn
1927-1981	Oslo Sporveier	301	Grå (gul fra 60-tallet)	Arbeidsvogn
1981-	LTF	301/32	Gul>grønn	Restaurert 1993-95